Etter de nye reglene for spilleautomater trådte i kraft for å unngå spillegalskap, er bingospilling med store pengepremier blitt den store spillfarsotten i Norge, sa de på nyhetene nylig.
Omsetningen i bingohaller er visst mye større enn Norsk Tippings inntekter fra spilleautomatene. Men det er heller tvilsomt om de spilleglade får dekket bingobehovet sitt av TV2s nye gameshow/underholdningsshow «Bingo Bingo».
TV2 skal ha kred for at de gir oss mer egenprodusert underholdning enn noen annen kanal nå om sommeren. Men makan! På forhånd lovet de oss et ellevilt show, og jeg skal si dette er mer ellevilt enn noen kunne forestilt seg. Ekstremt, nesten kvalmt fargesprakende, med et konstant trampeklappende publikum i salen. Og tre programledere: Synne Bolstad, Anette-Marie Antonsen og Idol-vinner Jorunn Stiansen som alle sammen ustanselig skriker i fistel når de snakker. Med ellevill partymusikk i bakgrunnen.
Om en liker et slikt tempo eller ikke, er kan selvfølgelig være et spørsmål om smak og behag. Men selve konkurransen – og underholdningsaspektet – det kan vel ingen mene er noe annet ett banalt, idiotisk og tarvelig? Dette opplegget ville vært for drøyt selv for tysk tv! Det er for barnslig selv for NRK Super! Akkurat hvor TV2 vil med dette showet i beste sendetid på en tirsdag, og hvem de mener skal se på, er en helt ubegripelig gåte.
Det er ikke selve bingospillet, men hvordan bingotallene plukkes ut, som er det «morsomme» her. Om jeg forsto det riktig, instruksjonen kom ganske kjapt og heseblesende, er opplegget omtrent slik:
Man spiller bingo på vanlig måte, ved å krysse av tall. Brettene kan du printe ut så mange du vil av, helt gratis, på TV2.no. Stilig, vi sitter jo alle rett ved en printer når vi ser på tv! Men først nå starter bingomarerittet for alvor. I form av en rekke banale «selskapsleker» kommer de på ubegripelig vis fram til stadig nye bingotall. Og publikum klapper og hoier. Premiene er kjipe og glorete, tankene går til 20 år gamle «Casino». Heslig! Det vondeste jeg har sett på tv på lenge.
Og da har jeg ikke en gang nevnt den utsøkt tåpelige Charlie’s Angels-aktige introen med tilhørende sang.